Månelys seiler på livets hav

Jeg fikk ikke sove da jeg gorde et forsøk på å legge meg,
og kom på at nå er det fullmåne..  jeg blir ofte mer anspent i kroppen når den er oppe, hvorfor vet jeg ikke.
En venninne av meg blir bare fylt av ro, hun elsker månen, den gir henne gode minner om sin far.
Jeg liker også månen, men innbiller meg at jeg blir mer urolig når den er oppe..

så nå skal jeg riste av meg uroen, bli trøtt og sove.


Og da kom jeg til å tenke på denne salmen, som Ludvik og jeg brukte som oppvarming på mange øvinger;

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge. 
Den Herre Jesus meg kursen gav, 
og denne kurs vil jeg følge. 
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil

Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land, 
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.

Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.